Trine redder verden…

To uker siden forrige road trip, så på tide med et nytt forsøk på den sagnomsuste Garden Route. Fredag morgen satte vi kurs østover, og da vi var tilbake søndag kveld var gode 150 mil tilbakelagt. Herlig feriefølelse!

Trondheimsgjengen på tur – Erlend, meg, Eva og Ane.

Fredag overnattet vi i Knysna, sånn småkjent for sin årlige østersfestival som gikk av stabelen tidligere i juli. Så østers måtte smakes! :)

Ellers var det mange nydelige strandstopp og vassing underveis – her i Nature Valley. Dette teller som en god norsk sommerdag! :)

Tsitsikamma Nasjonalpark sies å være Sør-Afrikas tredje største attraksjon, så lørdag ettermiddag ble det tur i regnskogen helt til solnedgang. Fredsliljer og andre velkjente ting fra norske vindukarmer og hager var så absolutt på plass langs stien.

På søndagen måtte nesten Bloukrans Bridge med sine 216 meter og verdens høyeste strikkhopp fra bro prøves ut… Utrolig kult!!

Eneste minus var at jeg var utrolig kvalm da jeg kom opp på broen igjen etter trolig å ha oppnådd maksimalt spinn ved å ta tak i selen istedenfor å beholde fin svevestil med armene. Jeg tar gjerne svevet igjen, men de utallige turene opp og ned mens alt gikk rundt og rundt tror jeg kanskje jeg kan spare meg for. Noen ganger er ikke instintive handlinger helt heldige…

Så bar det hjemover igjen -  med et badestopp i Wilderness med tre kvarter i svære bølger. En fantastisk helg!

Tiden går fort, men ting tar tid her. Lang tid. Det er følelsen etter å ha vært her i drøye fem uker – ukene har gått fort, men det vi prøver å gjøre tar lang tid. Etter anbefaling har jeg forberedt meg mentalt på African Time og venting, men likevel blir jeg like overrasket hver gang vi sitter der og venter, og venter. Og dette til tross for at Baloos “ta livet som det faller seg” har vært mitt livsmotto fra jeg fylte ti. Karakterbyggende? Får håper det.

Pruting er en stor utfordring i hverdagen. Ved kjøp av et maleri fikk jeg en maracas med på kjøpet – antar at det var et dårlig tegn. Men maracasen er fin, og kom til god nytte da vi et par timer senere befant oss på reggaekonsert og det bare var å slenge seg med. :)

Fremmede språk ligger lite naturlig for meg. Heldigvis funker engelsk til det meste her, men man faller litt utenfor i enkelte situasjoner. De siste to torsdagene har vi hatt xhosatimer med enestående Ivy. Veldig gøy med heftige klikkelyder, men glosepuggingen går veldig dårlig… Burde vel heller satt inn støtet på afrikaans da det hadde vært mer nyttig i Kensington – spesielt i møte med barn er det endel som ikke snakker så godt engelsk, og i det siste har det vært mye barn.

De to siste ukene har det vært Holiday Program for 10-13-åringer på Kensington senteret. Temaet var “I am somebody” og ved hjelp av utrolig mange aktører fra Kensington/Factreton ble både program og måltider gjennomført uten at vi hadde finansiering! Vi fem norske på senteret har vært endel involvert i planlegging og gjennomføring av programmet, og selv om dette arbeidet ikke har vært direkte tilknyttet våre oppgaver ved senteret har det gitt over oss mulighet til å bli bedre kjent med noen av de som bor her. Siden vi ikke får lov til å gå noen steder alene er ikke det så lett ellers… Det er en hard virkelighet disse barna vokser opp i. Helt sykt å høre barn fortelle om dop, gatevold, seksuell misbruk, redsel for å bli rekruttert av gjengledere osv. Men i god Michael Jackson-spirit ble Holiday Programmet avsluttet med variety show og tilslutt alle barna på scenen og “We are the world”. Veldig fint!

Etter fire uker med Cape Town og byliv var det på høy tid med en helgedose slettelandskap, klipper, strender, små fiskelandsbyer og heftige bølger – litt distrikt og herlig natur rett og slett.

Det bar sørøstover langs kysten, og før avreise gikk det i store ord som “Garden Route”, Mossel Bay og Knysna. Men med kun en helg til rådighet og tre meget slitne bobler som det skulle vise seg at manglet kjørelisens, ble den store milepælen Cape Agulhas, Afrikas sydligste punkt, og bading på en nydelig strand i Arniston/Waenhuiskrans et lite stykke øst for kappunktet.Digg med litt sommerfølelse!

Her er den heldige bilen som ikke ble stoppet av politiet – Prins Joe, etter vår eminente SHAWCO-sjåfør – med Anne-Elin, Rita, Anders og meg på tur. De to andre bilene ble stoppet og måtte vente store deler av lørdagen på å få tilkjørt nye biler av leiebilfirmaet, mens vi durte avgårde, og durte så mye at skiltet vårt foran løsnet på den ene siden… Men med et aldri så lite McGyver-triks fikk vi satt det på plass igjen.

Neste biltur blir trolig ikke med kjøretøy fra Best Beetle’s bilpark, men jeg håper det ikke blir så lenge til vi er på veien igjen.