Trine redder verden…

I håp om at jeg fremdeles har noen lesere med meg etter bloggens tre uker lange nyhetstørke, kommer her noen siste ord og bilder…

Jeg har vært på safari i Krüger nasjonalpark og sett krokodille, impala, sebra, giraff, vortesvin, kudu, gnu, steenbook, løve, elefant, flodhest, hyene, bavian, bøffel, vannbøffel, stork, 2 gribbarter, struts, marekatt, wilddog, nesehorn og mange andre gøyale fugler! Her er safarigjengen  – noen som bare måtte ha safarihatt, andre ikke. :)

Meget lærerike dager – noen som visste at løver sover 18-20 timer i døgnet mens giraffer kun får 12 minutter på øyet? Jeg ville definitivt valgt løvelivet.

En elefant kan løpe 15 meter på 2 sekunder, så de 2 meterne bort til bilen vår kunne gått ganske så fort. Situasjonen ble ikke mindre spennende av at en bil rett bak hadde dieselmotoren igang – en lyd som visstnok gjør elefanter rimelig hissige…

På kjøreturene tur/retur Krüger fra Johannesburg fikk vi se ganske annerledes landskap enn i Western Cape – gøy å oppleve en helt annen del av landet.

Tilbake i Johannesburg dro vi til Soweto (SOuth WEst TOwnships) og hadde to netter på Lebo’s Backpackers. Utrolig koselig område en liten rusletur unna Vilakazi Street som har huset både Nelson Mandela og Desmond Tutu.

Før flyet gikk tilbake til Cape Town fikk vi en formiddag på Apartheid museet – det sterkeste museet jeg har vært på tror jeg.

Tilbake i Cape Town ble det innspurt frem til presentasjonen forrige torsdag, men fikk likevel en veldig hyggelig bursdagsfeiring med kake på sengen om morgenen og kjempekoselig ost-og-vin-kveld takket være gode venner på huset. Og ballong med et rimelig bra portrett, ikke sant? :)

Nå er planen for å få SHAWCOs senter i Kensington finansielt opp og stå og på sikt uavhengig av donasjoner, som seg hør og bør for en god sosial business, printet og klar til levering imorgen før vi tar en siste tur ut til Sharon og Sharon på senteret. Utrolig deilig å være i mål, samtidig som det er rart at jeg bare har 3 dager igjen her.

Så hva har jeg med meg hjem, utenom 18 CDer med afrikansk musikk, en safarihatt, en radio, masse perledyr, en maracas, en sør-afrikansk kokebok, fire malerier, en god samling øredobber, en artikkelsamling om sosialt entreprenørskap og en pc full av bilder? At åpenhet i Afrika er en verdi av helt andre dimensjoner enn hjemme hadde jeg vel hørt før jeg dro, men det er likevel dette som har satt de dypeste sporene. Å bli ønsket “god morgen” av alle og enhver på vei til forelesning og få en god klem av den nydeligste uteliggeren jeg noensinne har møtt, er helt spesielle opplevelser. Dessverre blir jeg nok ikke sett på som helt god hvis jeg tar med meg disse vanene hjem og hilser ivei på min daglige tur over Elgseter bro på vei til forelesning, men jeg håper jeg om noen dager møter moderlandet med et bittelitt mer åpent sinn.

Takk for trofast følge, kjære lesere! Verden er ikke reddet, så jeg reiser nok igjen. :)

Forrige helg var det endelig kick-off for Kensington Loppemarked som vi håper skal blir en månedlig markedsdag. Rundt 40 bord var leid ut til folk fra området som ønsket å selge, og masse folk var innom – så en suksess! :)

På søndag kom vi oss endelig til Robben Island og ble guidet rundt av en som også hadde vært politisk fange i fengselet Nelson Mandela var i.

Det sykeste var å se hvor nytt alt ser ut – at apartheid var virkelighet inntil ganske få år siden. Var også sykt å se hvordan sorte og fargede ble skilt på alle tenkelige måter – splitt og hersk har alltid fungert… Her er en oversikt over menyene – en for sorte og en for fargede. Til høsten blir Trondheims høstkvelder preget av ullpledd, mange kopper rooiboste og “Long walk to freedom”.

Imorgen bærer det avgårde til Johannesburg og 4-dages safari i Krüger Nasjonalpark. Gleder meg til en liten uke skikkelig ferie!

To uker siden forrige road trip, så på tide med et nytt forsøk på den sagnomsuste Garden Route. Fredag morgen satte vi kurs østover, og da vi var tilbake søndag kveld var gode 150 mil tilbakelagt. Herlig feriefølelse!

Trondheimsgjengen på tur – Erlend, meg, Eva og Ane.

Fredag overnattet vi i Knysna, sånn småkjent for sin årlige østersfestival som gikk av stabelen tidligere i juli. Så østers måtte smakes! :)

Ellers var det mange nydelige strandstopp og vassing underveis – her i Nature Valley. Dette teller som en god norsk sommerdag! :)

Tsitsikamma Nasjonalpark sies å være Sør-Afrikas tredje største attraksjon, så lørdag ettermiddag ble det tur i regnskogen helt til solnedgang. Fredsliljer og andre velkjente ting fra norske vindukarmer og hager var så absolutt på plass langs stien.

På søndagen måtte nesten Bloukrans Bridge med sine 216 meter og verdens høyeste strikkhopp fra bro prøves ut… Utrolig kult!!

Eneste minus var at jeg var utrolig kvalm da jeg kom opp på broen igjen etter trolig å ha oppnådd maksimalt spinn ved å ta tak i selen istedenfor å beholde fin svevestil med armene. Jeg tar gjerne svevet igjen, men de utallige turene opp og ned mens alt gikk rundt og rundt tror jeg kanskje jeg kan spare meg for. Noen ganger er ikke instintive handlinger helt heldige…

Så bar det hjemover igjen -  med et badestopp i Wilderness med tre kvarter i svære bølger. En fantastisk helg!

Tiden går fort, men ting tar tid her. Lang tid. Det er følelsen etter å ha vært her i drøye fem uker – ukene har gått fort, men det vi prøver å gjøre tar lang tid. Etter anbefaling har jeg forberedt meg mentalt på African Time og venting, men likevel blir jeg like overrasket hver gang vi sitter der og venter, og venter. Og dette til tross for at Baloos “ta livet som det faller seg” har vært mitt livsmotto fra jeg fylte ti. Karakterbyggende? Får håper det.

Pruting er en stor utfordring i hverdagen. Ved kjøp av et maleri fikk jeg en maracas med på kjøpet – antar at det var et dårlig tegn. Men maracasen er fin, og kom til god nytte da vi et par timer senere befant oss på reggaekonsert og det bare var å slenge seg med. :)

Fremmede språk ligger lite naturlig for meg. Heldigvis funker engelsk til det meste her, men man faller litt utenfor i enkelte situasjoner. De siste to torsdagene har vi hatt xhosatimer med enestående Ivy. Veldig gøy med heftige klikkelyder, men glosepuggingen går veldig dårlig… Burde vel heller satt inn støtet på afrikaans da det hadde vært mer nyttig i Kensington – spesielt i møte med barn er det endel som ikke snakker så godt engelsk, og i det siste har det vært mye barn.

De to siste ukene har det vært Holiday Program for 10-13-åringer på Kensington senteret. Temaet var “I am somebody” og ved hjelp av utrolig mange aktører fra Kensington/Factreton ble både program og måltider gjennomført uten at vi hadde finansiering! Vi fem norske på senteret har vært endel involvert i planlegging og gjennomføring av programmet, og selv om dette arbeidet ikke har vært direkte tilknyttet våre oppgaver ved senteret har det gitt over oss mulighet til å bli bedre kjent med noen av de som bor her. Siden vi ikke får lov til å gå noen steder alene er ikke det så lett ellers… Det er en hard virkelighet disse barna vokser opp i. Helt sykt å høre barn fortelle om dop, gatevold, seksuell misbruk, redsel for å bli rekruttert av gjengledere osv. Men i god Michael Jackson-spirit ble Holiday Programmet avsluttet med variety show og tilslutt alle barna på scenen og “We are the world”. Veldig fint!

Etter fire uker med Cape Town og byliv var det på høy tid med en helgedose slettelandskap, klipper, strender, små fiskelandsbyer og heftige bølger – litt distrikt og herlig natur rett og slett.

Det bar sørøstover langs kysten, og før avreise gikk det i store ord som “Garden Route”, Mossel Bay og Knysna. Men med kun en helg til rådighet og tre meget slitne bobler som det skulle vise seg at manglet kjørelisens, ble den store milepælen Cape Agulhas, Afrikas sydligste punkt, og bading på en nydelig strand i Arniston/Waenhuiskrans et lite stykke øst for kappunktet.Digg med litt sommerfølelse!

Her er den heldige bilen som ikke ble stoppet av politiet – Prins Joe, etter vår eminente SHAWCO-sjåfør – med Anne-Elin, Rita, Anders og meg på tur. De to andre bilene ble stoppet og måtte vente store deler av lørdagen på å få tilkjørt nye biler av leiebilfirmaet, mens vi durte avgårde, og durte så mye at skiltet vårt foran løsnet på den ene siden… Men med et aldri så lite McGyver-triks fikk vi satt det på plass igjen.

Neste biltur blir trolig ikke med kjøretøy fra Best Beetle’s bilpark, men jeg håper det ikke blir så lenge til vi er på veien igjen.

Da er internshipene fordelt og vi er igang! Jeg og 4 andre skal være på SHAWCO-senteret i Kensington. Dette er en av de fargede townshipene, altså et område der de fargede ble flyttet til under apartheid. De fargede townshipene er ikke så fattige som de sorte, men det er likevel store problemer – gjengkriminalitet, dop og en arbeidsledighet på 73%. Området huser 80.000 innbyggere.

Senteret i Kensington er SHAWCOs eldste senter, og det dyreste i drift. Så det er mye å ta tak i! Målet for vårt arbeid er å gjøre senteret mindre avhengig av donasjoner, og i første omgang skal vi få oversikt over alle inntekter og utgifter og alle ressurser og avtaler de har nå, og lage et fornuftig regnskapssystem slik at de kan holde litt bedre oversikt over økonomien sin. Så blir det å se på ulike inntektsbringende prosjekter som også skaper sosial verdi – å skape arbeidsplasser er da en av de viktige tingene å ta tak i, og å skape gode hengeplasser (internettkafé/kiosk/grillområde/konserter) for ungdommer som et godt alternativ til mye av det andre som skjer i området. Spennende å være med på å ta avgjørelser som får konskvenser, og vi jobbe tett sammen med to herlige damer, Sharon og Sharon – hun ene er senterleder, mens hun andre er prosjektansvarlig, er fra området og kjenner dermed alt og alle. Veldig nyttig!

I tillegg til å skrive en forretningsplan for Kensington-senteret skal vi også jobbe med en forretningsplan for brødproduksjon i townshipene. Dette er litt mer svevende, men målet er rimelige og næringsrike brød til folk i townshipene og å skape arbeidsplasser ved å hjelpe folk igang med brødproduksjonsentreprenørskap. Med stor tro på brødundere gleder jeg meg til å komme igang med dette!

Ellers har vi gått opp på Table Mountain siden sist, verdens eldste fjell faktisk. Og med en herlig migrene presterte jeg rett og slett å spy på verdens eldste fjellgrunn – muligens litt respektløst… Men utrolig fin solnedgang fra toppen før vi tok en gondol ned. Og fra toppen av fjellet kunne jeg lese meg til at det er 10.421 km. fra Table Mountain til Oslo om jeg husker rett – det er jammen et stykke.

Her er ellers nesten hele gjengen samlet på Lion’s Head (se forrige post), bare Maria som kom ned en uke senere, som mangler. En herlig gjeng!

Ja, hva har skjedd egentlig? Veldig mye!

Jeg har funnet ut at jeg er håpløs på å tilpasse meg venstrekjørt trafikk og ser kronisk i feil retning når jeg skal krysse veiene. Men ingen grunn til bekymring – jeg er bevisst risikoen og har ingen umiddelbare planer om å sette meg bak et ratt.

Jeg har funnet ut at butternut (smørvalnøtt eller grå valnøtt?) er min nye yndlingsgrønnsak – grillet, stekt, kokt, i salat eller som suppebasis.

Etter forelesninger om verdensøkonomien, dens utvikling og Afrikas fattigdom undres jeg litt over hvorfor jeg, av alle ting man kan studere ved fakultet for samfunnsvitenskap, studerer teknologi. Statsvitenskap, samfunnsøkonomi, sosiologi, sosialantropologi, utviklingsstudier – jeg får lese litt på si.

Og når jeg blir stor vil jeg ha et hus i slike herlige farger…

Ellers er vi stadig turister – på torsdag etter forelesning stod Lion’s Head på programmet. Litt av en oppstigning, men utrolig fin utsikt utover byen på toppen!

Og så har jeg sett pingviner da, av den afrikanske typen. Små og utrolig søte, og veldig rart å se dem sånn på stranda. Ser litt villere ut enn det var – for å ta den ærlige versjonen stod vi på en platting bak et gjerde…

Denne karen likte seg best alene, men det var ikke mangel på kompiser…

Nå nærmer første internshipdag seg og jeg gleder meg til å komme igang og være litt annet enn bare turist!

Endelig på afrikansk jord, og for en utrolig fin by! Tross mye snakk om horisontalt regn fra Sydpolen og slikt har vi nå hatt strålende sol og sett toppen av Table Mountain hver dag siden jeg kom på søndag – ikke  vanlig til vintertid å være sies det…

For å få litt oversikt over byen gikk vi opp på Signal Hill på søndag etter at vi hadde ankommet tidlig om morgenen. En liten bakketopp, men veldig fint å se utover byen og opp mot fjellene.

På mandag var vi en tur på Universitetet i Cape Town (UCT) der vi skal ha forelesninger. Startet friskt med å problematisere bakgrunnen for Afrikas fattigdom og dens historie – hvem er egentlig ansvarlig?

SHAWCO heter organisasjonen som vi skal ha internship hos . Den er startet av UCT-studenter og på tirsdag besøkte vi deres 5 sentre i townshipene Khaylitsha, Nyanga, Mannenberg og Kensington – enorme områder med skur som huser 2 mill. mennesker.

I løpet av de neste dagene skal internshipene fordeles og første arbeidsdag er neste torsdag. Gleder meg til å bli bedre kjent med disse menneskene!

SHAWCO-sentrene driver med utrolig mye forskjellig, men økonomisk bærekraftighet er deres felles store utfordring. SHAWCO er historisk en bistandsorganisasjon, men har de siste årene beveget seg mot sosialt entreprenørskap for å gjøre seg uavhengig av donasjoner.

http://www.shawco.org/

Begrepet sosialt entreprenørskap har ingen absolutt definisjon, men for å gjøre det et par hakk klarere hva jeg skal lære her nede, slenger jeg tilslutt inn Gregory Dees’ definisjon:

”Sosiale entreprenører skiller seg fra forretningsentreprenører på mange måter. Hovedforskjellen er
at sosiale entreprenører starter sin aktivitet med en eksplisitt sosial hensikt i tankene. Deres
hovedhensikt er å gjøre verden til et bedre sted for alle. Dette påvirker hvordan de måler sin suksess
og hvordan de strukturerer sine entrepriser. Det beste mål for suksess for sosiale entreprenører er
ikke hvor mye profitt de kan gjøre men i hvilken grad de skaper sosial verdi. Sosiale entreprenører
opererer som endringsagenter i den sosiale sektor.”

Ja, du er med på å brette opp ermene og ta i et tak? Jeg har de siste dagene sittet med “The Fortune at the Bottom of the Pyramid” av den kjente økonomi- og strategiguruen C. K. Prahalad – en rapport med utgangspunkt i hans tanker måtte skrives før avreise. Inspirerende lesning om hvordan verdens fattigdom kan elimineres innen 2020 ved å gjøre verdens fire milliarder mennesker som lever på mindre enn to dollar per dag til konsumenter.

Fattigdom må, ifølge Prahalad, ses på som et enormt marked med uutforskede muligheter. Tradisjonelt har næringslivets varer og tjenester vært forbeholdt det rike vestens markeder, mens stater og organisasjoner har, mer eller mindre vellykket, betjent verdens utviklingsland. Bistand, i sin tradisjonelle form, gjør de fattige til offere, og dette hindrer i stor grad vestlige i å møte dem med respekt, anerkjennelse og rettferdig behandling.

Herved anbefalt sommerlektyre – men jeg slår et slag for produsenter, og ikke bare konsumenter.

Om en uke er jeg i Cape Town!

Snart afrikafarer, så hvorfor ikke en blogg? Her vil jeg dele diverse tverrkulturelle opplevelser og betrakninger og annet jeg måtte komme over i løpet av mine 3 måneder i Sør-Afrika. Og i god mange-bekker-små-gjør-en-stor-å-ånd håper jeg på å få presentere et og annet redde-verden-fremstøt etterhvert… Så bare å kikke innom i løpet av sommeren – 6. juni drar jeg til Cape Town for å utforske Sosialt Entreprenørskap.

http://www.sfe.uio.no/studier/sosent/index.html